Hjelp broderfolket i vest

Regjeringen må la Island få innføre norske kroner som sin valuta.

Islands økonomi er grunnstøtt. Det har ført til en valgseier for partier som tilsynelatende befinner seg på venstresiden. Men partipolitikken er ikke så enkel å gjennomskue, som man rent overflatisk kan få inntrykk av. Valgseieren for Islands arbeiderparti og SV er en reaksjon på det tidligere regjerende høyrepartiets økonomiske liberalisering. Allikevel oppstår den underlige situasjon at Island nå muligens vil velge EU-medlemskap. Det har seg slik at høyrepartiet er motstander av EU, mens arbeiderpartiet er tilhenger. EU er den økonomiske liberalismens høyborg. Det partiet som er motstander av EU innførte imidlertid EUs økonomiske prinsipper, mens arbeiderpartiet, som liksom er motstander av denne liberaliseringen, vil ha Island inn i EU. Forstå det den som kan.

I Norge har vi den samme regjeringskoalisjon som på Island. Island har spurt vår regjering om landet kan få innføre den norske kronen som myntenhet for å få en stabil valuta, fordi ingen land vil handle med islandske kroner. Men vår regjering har sagt nei. Det tvinger Island til å vurdere medlemskap i EU og innføre euro.

Island er befolkningsmessig mindre enn Oslo. Og Norge er fremdeles et av verdens rikeste land. Har vi ikke råd til å hjelpe vårt broderfolk i vest gjennom deres økonomiske krise? Eller er det slik at regjeringen ønsker å presse Island inn i EU, for deretter å gjøre det tilsynelatende vanskeligere for Norge å holde seg utenfor?

Regjeringen må ta til vettet. La Island få innføre norske kroner som sin valuta.

Trude Malthe Thomassen

Miljøpartiet De Grønne Vestfold
og Nettverk mot EØS-avtalen

Betimelig oppfordring fra Trude Malthe Thomassen. Men jeg mistenker at regjeringen (AP) helst ser at Island  blir EU-medlem, da dette i teorien skal gjøre det lettere å få et JA til EU også i Norge, i en 3. folkeavstemning. Diskusjon om temaet kan gjøres i diskusjonsforumet vårt: Nettverk mot EØS' Diskusjonsforum

Et demokratisk alternativ til EØS-avtalen

Nei til EU krever at EØS-avtalen blir sagt opp med 12 måneders varsel og erstattet med en tosidig handelsavtale. Vi har nok erfaringer og kunnskap om EØS-avtalen og dens følger for samfunnet, så det er ikke behov for utredninger som kun vil forsinke nødvendig handeling.

I oppsigelsestiden på 12 måneder skal Norge føre forhandlinger med EU om en oppdatert handelsavtale for å sikre gjensidig handel av varer og tjenester. Det skal ikke forhandles om en avtale vedrørende olje, gass og strømforsyninger. Energiavtaler skal være et tosidig forhold mellom Norge og det enkelte EU-land, som ønsker tilgang på energi. Norge skal basere sin matforsyning på størst mulig grad av sjølberging, noe som skal prege handelsavtalen når det gjelder landbruks- og fiskeriprodukter. 

Norge skal trekke seg ut av EUs militære samarbeid, basert på EUs ønske om å bli en militær stormakt på linje med USA. Det gjelder både ved deltakelse i EUs styrkeoppbygging, ved EU-styrkers bruk av norske treningsområder og ved anskaffelser av felles militært utstyr.

Norge skal trekke seg ut av Schengen-avtalen og opprette et eget grensevern og styrke kystvakten, for å ivareta norske interesser i havområdene. Det er mye som tyder på at EU har egne ambisjoner når det gjelder nordområdene og derfor vil kunne komme i konflikt med norske interesser. EU-parlamentet har vedtatt at de vil ha en ny internasjonal avtale om Arktis, noe som er klart i strid med norske interesser og som er avvist av den norske utenriksministeren.

Norge skal opprette et nasjonalt pengemarked og frata Norges Bank instruksen for rentepolitikken. Rente- og pengepolitikken skal heretter under folkevalgt kontroll, ved at Regjeringen skal ha ansvar for pengepolitikken og fastsette rentenivået. De statlige bankene skal forsterkes og tilføres mye kapital fra oljefondet, slik at vi kan få tilbake en sosial boligpolitikk, solide forsikringsordninger og gode kredittordninger for offentlige virksomheter.

På alle viktige områder har EØS-avtalen fratatt de folkevalgte styringen med de politiske beslutningene. Mer enn 70 prosent av alle saker på de kommunale og fylkeskommunale  sakskartene er fastlagt gjennom EØS-avtalen. Det samme er situasjonen i Stortinget, ved at komiteene har mindre å gjøre. De politiske initiativene, debattene og forslag til løsninger på utfordringene reduseres, både gjennom manglende interesse for partienes programarbeid og deltakelse i det politiske liv. Et godt eksempel er Nærings- og Handelsdepartementet, som ikke har noe politisk verktøykasse og kun fungerer som et kommentarorgan til det som skjer i arbeidslivet. I Brussel er det byråkratiet og lobbyistene som har det meste av den politiske makten, en utvikling vi også ser i vårt land. Folkestyre må gjenvinnes. Det må være hovedparolen i stortingsvalgkampen.

Norge må avvise EUs klimapolitikk, ikke minst deres kjøp og salg av klimakvoter. Vårt land skal stille krev til oss sjøl, ved at vi uavhengig av internasjonale avtaler skal gå foran å redusere klimautslippene fra transport, industri og olje og gass aktivitetene, i rask tempo uten å sette tvilsomme langsikte målsettinger. Norge har et godt utgangspunkt for dette, men det krever enorme innsatser for å bygge ut jernbane, kollektivtransport, rense og lagning av CO2, og en økologisk politikk på alle områder. En må satse på lokale energiforsyninger basert på solenergi og andre fornybare ressurser.

Norge skal vedta en ny  Lov for arbeidslivet som skal omfatte alle forhold i arbeidslivet, ikke minst til vern av arbeidstakere mot dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Tariffavtalenes rolle skal sikres, uansett hva de gjør i land det er naturlig for oss å sammenligne oss med. Vi vet av erfaring at bedre arbeidsmiljø skaper bedre produktivitet og dermed bedre konkurranseevne. En slik lov på arbeidsselgernes premisser, vil skape en helt ny situasjon i vårt land, men også som forbilde for andre land. En slik strategi vil kunne snu utviklingen både i Europa og globalt og skape et nytt maktforhold mellom arbeid og kapital. 

Nei til EU må fokusere sin agitasjon og sitt informasjonsarbeid på å knuse mytene om EØS-avtalen og at det angiverlig ikke er mulig å gjennomføre demokratisering av den økonomiske politikken. Det blir en prioritert oppgave å bringe en rekke viktige samfunnsfunksjoner tilbake under folkevalgt kontroll, som vann- og energiforsyning, kollektiv transport, sosial- og helsetjenester. Det skal være Stortinget som bestemmer hvilke oppgaver som skal være offentlige, ikke etter direktiver fra EU. De såkalte Nei-partenes programmer for neste stortingsperiode, må bære preg av hvordan de vil gjenvinne folkestyre og tilbakeføre de mange politiske oppgavene vi har blitt fratatt med bakgrunn i EØS-avtalen og andre EU-tilpasninger.

Over hele Europa er det stor motstand mot EUs utvikling mot en føderal statsdannelse basert på markedsliberale prinsipper. Nei til EUs store politiske prosjekt må være å gjøre Norge til et folkestyrt alternativ til det markedsstyret EU. Norge må bli et forbilde for andre som ønsker å leve i et samfunn hvor folkevalgte har makt og innflytelse. Med bakgrunn i den internasjonale

finanskrisen er dette det rette tidspunktet for å presentere det demokratiske alternativet til EU og markedsliberalismen.

Det er EØS-avtalen som er problemet

Av Olav Boye

Det foreligger en rekke forslag til LO-kongressen om å bruke veto eller reservasjonsretten mot EU-direktiver som ødelegger faglige rettigheter og svekker den offentlig sektor. I noen tilfeller krever de tillitsvalgte at regjeringen gir garantier eller ber EU om garantier mot sosial dumping og reduserte faglige rettigheter. Ingen kan gi slike garantier. Vi vet at EU ruller videre med sitt markedsliberalistiske prosjekt som reduserer faglige organisasjoner til deltakelse i sosiale dialoger uten makt og mening. EF-domstolen avsier dommer som fratar fagbevegelsen streikeretten og svekker lover og avtaler. Ennå verre. I nærmeste framtid vil EU bli en føderal statsdannelse med markedsliberalistisk formålsparagraf og sentralstyrte politiske beslutninger.

Hvordan skal fagbevegelsen møte slike utfordringer? Hvordan skal vi skape en opinion mot EØS-avtalen og for en handelsavtale? Vil vårt faglige og politiske lederskap og ikke minst kongressdeltakerne forstå at det er EØS-avtalen som er problemet?

Det er en myte at Norge trenger en EØS-avtale med EU. Det er en myte at norsk næringsliv trenger en EØS-avtale for å få solgte sine varer på det europeiske markedet. Det er en myte at fagbevegelsen trenger en EØS-avtale for å opprettholde arbeidsplasser i et konkurransedyktig næringsliv. Det er en myte at EØS-avtalen ikke påvirker landbruks- eller fiskeripolitikken. Det er en myte at vi ikke kan si opp EØS-avtalen og forhandle oss fram til en handelsavtale, ikke frihandelsavtale, med EU i løpet av det året som er fastsatt som oppsigelsestid for EØS-avtalen.

I forslag til LOs handlingsprogram for nest periode skal det slås fast at EØS-avtalen er rammen for LOs faglige europapolitikk. Det betyr at LO også de neste årene skal rammes av EUs angrep på faglige rettigheter, den offentlige sektor og velferdsstaten, som om vi er med i EU for fullt. Det betyr mer sosial dumping med dårligere lønninger, lengre arbeidsdager, dårligere arbeidsmiljø, flere midlertidige ansettelser og tvilsomme jobber gjennom et stort antall bemanningsselskaper, dårligere pensjonsordninger og stadig flere tvilsomme selskapsformer som undergraver faglige rettigheter, skatte-moralen og fellesskapet. Hvordan kan LO-Kongressen med åpne øyne gå inn for en slik faglig strategi?

Det er en kjent sak at mange ledende tillitsvalgte i LO er for norsk deltakelse i EU samme hva det vil koste for deres medlemmer. Det kan bare bety at de er sterke tilhengere av markedsliberalismen, frihandel, europeisk føderalisme, mer makt til de store selskapene og finansinstitusjonene og ser fram til ennå mer spekulasjonsøkonomi på den globale og europeiske arena. Delegatene på Kongressen må stille spørsmål om deres ledere er på lag med interessene til de fagorganiserte her hjemme og i resten av verden eller om de er på lag med kapitalkreftene, storselskapene, finansinstitusjonene og det nettverk som representerer motkreftene til faglige og sosiale organisasjoner.

I denne kampen er det ikke mulig å ri to hester. Ledende LO-folk må ta et valg.

To ganger har et flertall av det norske folk sagt nei til medlemskap i EEC/EU. Det blir overhode ikke respektert av den politiske eliten og våre faglige ledere. Tilpasningen til EUs politikk i økende tempo på stadig flere områder er resultatet så langt. Det norske folket sa nei, begrunnet i uvilje mot å bli styrt fra Brussel, hvor lobbyorganisasjoner og storselskaper i realiteten sitter med den politiske og økonomiske makta. Allerede i 1972 advarte noen av oss om at EU ville legge markedsliberalistiske politikk til grunn og redusere faglige rettigheter og fagbevegelsens politiske makt. Utviklingen har vist at dette var en riktig vurdering som har slått til mye verre enn det vi påpekte foran folkeavstemningene i 1972 og 1994. 

EØS-avtalen var ment som en overgangsordning fram til et medlemskap i 1994. Hevnlystene føderalister i den politiske eliten har gjort den permanent. I strid med intensjonene i folkeavstemningene har vi i tillegg fått et ekspertstyre for Norges Bank og penge- og rentepolitikken, etter modell av EUs sentralbank og ikke minst den tyske sentralbanken, som har kontroll med EUs økonomiske politikk. Norge er deltakere i EUs militære samarbeid, hvor blant annet det omstride treningsområdet på Rena er EU-hærens viktigste treningsområde. Norge er med i Schengen-avtalen om justis- og politisamarbeid og ikke minst felles asyl- og innvandringspolitikk med ytre felles grenser for den europeiske festningen.

Foran behandlingen av EØS-avtalen tidlig på 1990-tallet stilte LO 15 krav for å støtte godkjennelse av avtalen. Det gikk ikke lang tid før 13 av de 15 punktene var skviset og i dag kan vi slå fast at de alle er knust for lengst. LOs bestillingsverk fra FAFO viser alltid at EUs regler er til det beste for de fagorganiserte, noe de fagorganiserte sjøl ikke kjenner igjen fra sin virkelighet. En rekke forslag til Kongressen fra fagforbund og LO-avdelinger krever at LO avviser tjenestedirektivet, utstasjoneringsdirektivet, postdirektivet og den generelle utviklingen med konkurranseutsetting, privatisering og nedbygging av faglige rettigheter og velferd. Alle disse blir avvist av LO, bortsett fra at de kan støtte en begrenset revisjon av utstasjoneringsdirektivet i den grad det er nødvendig for å sikre utstasjonerte arbeidstakere likeverdige lønns- og arbeidsvilkår som arbeidstakerne i vertslandet.

På det tidspunkt hvor EØS-avtalen ble godkjent i Stortinget, besto EØS-avtalen av 256 EU-direktiver, mens det i dag er 4.800. Noen hevder det er mer enn 8.000 direktiver som er tatt inn i norsk lovverk uten seriøs folkevalgt behandling. Det er ikke lett å finne områder hvor ikke EU bestemmer norsk politikk, gjennom EØS-avtalen, andre avtaler eller ved at våre folkevalgte i regjering og Storting tilpasser seg EUs politikk for å vise sin velvilje og ikke minst ta avstand fra det ”uopplyste” flertall ved de to folkeavstemningene.

Med jevne mellomrom får Stortinget til behandling fornyelse av EØS-avtalen, hoved-sakelig på grunn av nye medlemsstater i EU. Det har ført til at kostnadene med EØS-avtalen, en kaller det kontingent for EØS-deltakelse, har økt kraftig. SV og SP hevder at de er i mot EØS-avtalen. Allikevel har de gått inn i et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. De har lagt vekk motstanden mot EØS-avtalen, mot at Arbeiderpartiet ikke skal søke om medlemskap i EU i stortingsperioden. Det var en dårlig avtale. EØS-avtalen lever negativt hver dag, mens spørsmålet om norsk medlemskap i EU er ute av den politiske dagsorden.

Opprinnelig var det noen fra SV og SP som stemte mot EØS-avtalen. Ved nest siste behandling var det bare Hallgeir Langeland fra SV, ved siste behandling var alle i Stortinget for EØS-avtalen. SV og SP har med dette mistet sin troverdighet som Nei til EU-partier. De seiler under falsk flagg. Det er grunn til å stille spørsmål til SV og SP om dette skal fortsette etter valget. eller om de skal gå aktivt ut å kreve at EØS-avtalen blir sagt opp og at folkestyret gjeninnføres som politiske praksis i vårt land.

Kommunenes Sentralforbund har sagt at om lag 70 prosent av alle saker på dagsorden i kommuner og fylkeskommuner er påvirket av regler gjennom EØS-avtalen. I Stortinget er det noen som klager på at det er få saker til behandling. Det gjelder ikke for Stortingets EØS-komite som kan har store bunker med sakspapirer til sine månedlige møter. Disse dokumentene er lite lest. Det har ingen hensikt  fordi våre folkevalgte ikke har noen innflytelse og ikke kan foreta endringer. EU-direktivene skal innpasses i norsk lovverk, enten vi vil eller ei. Vi  etterlyser at noen representanter i Stortinget står fram og sier i klar tekst at EØS-avtalen i økende grad reduserer vårt folkestyre og setter de folkevalgte i nasjonalforsamlingen på sidelinja i vesentlige saker.

Når en summerer opp alle sider av EØS-avtalen og EU-tilpasning for øvrig, vil en komme fram til at Norge er mer med i EU i dag, enn det som lå i forhandlingsresultatet til folkeavstemningen i 1994. Det er en naturlig utvikling når vi ser framdriften i EU for nye politiske mål med en europeisk grunnlov, også kalt Lisboa-traktaten, som vil føre til en føderal statsdannelse, sannsynligvis i løpet av 2009. Det er derfor ikke lenger aktuelt for Norge eller andre land å søke om medlemskap i EU, en europeisk traktatfestet organisasjon for frihandel og politisk samarbeid. I framtiden blir det i så fall et spørsmål om deltakelse som delstat i Europas Forente Stater etter modell av USA

Vi vet av erfaring at EU-kommisjonen møter motstand på sine mange nye forslag til å forsterke markedsliberalismen og den føderale statsdannelsen. Stadig flere blir oppmerksomme på den udemokratiske praksis at EF-domstolen spiller en sterk politisk rolle og fastsetter politiske vedtak, når kommisjonen ikke får igjennom sine saker på annen måte. Denne folkelige motstanden kommer til uttrykk i de stadig sjeldnere tilfeller av folkeavstemninger, men valgdeltakelse og meningsmålinger kan ikke skjule manglende tillit. De fleste i Europa vil ha samarbeid mellom statene, men et flertall er i mot en føderal statsdannelse med sterk sentral politisk makt., på bekostning av regjeringene og nasjonalforsamlingene. På mange områder vil EU bli mer sentralstyrt på føderalt nivå, enn USA er i dag.     

Når vi analyser utviklingen i Europa er det viktig å ha for seg de ulike interessene til den europeiske eliten og det som er vanlig folks interesser. Disse motsetningene kommer i liten grad til uttrykk gjennom de politiske partiene. Vi ser i økende grad at lederne i partiene til venstre oppfatter seg selv som en del av den politiske og økonomiske eliten. De som jobber i de fleste lobbyorganisasjonene og som private eller offentlige utredere leverer sine bestillingsverk de til som betaler. Det fører til at folkestyre i Europa og i Norge ikke fungerer på flertallets premisser, men til det beste for eliten og overklassen.

Ledere fra Arbeiderpartiet og LO hevder at vi må med i EU for fullt for å påvirke de politiske prosessene. I flere år på 1990-tallet hadde sosialdemokratiske partier flertall i EUs ministerråd, som til slutt er det avgjørende politiske organ. I disse årene hvor sosialdemokratene hadde kontroll, ble det gjennomført en rekke tiltak for å øke EU markedstilpasning på bekostning av faglige rettigheter. Det samme skjedde her hjemme. Det er Brundtland, Jagland og Stoltenberg som har stått for de største privatiseringene av offentlig virksomheter. Den rødgrønne regjeringen skulle bli ny giv mot denne negative utviklingen, men det har vi sett lite til.

Norske fagorganiserte påvirkes daglig negativt av beslutninger fra EU, hovedsaklig på grunn av EØS-avtalen. Den såkalte sosiale dimensjonen i EU, som skulle i vare ta de fagorganisertes rettigheter, er bare en drøm i propagandaen til EFS (Den europeiske faglige samorganisasjonen). Utviklingen kan kanskje virke positivt i land uten sterke faglige tradisjoner eller hvor Soro Foundation står for den faglige organiseringen. EFS manglende kampvilje og deres strategi for å tilpasse seg EUs politikk er totalt feilslått. Derfor er gatene i Brussel nesten daglige fylt opp av demonstrasjoner for arbeid og faglige rettigheter, mens EFS er mer opptatt av å delta i den sosiale dialogen med EU-kommisjonen og Europe-Business, NHOs europeiske organisasjon.

Det er bra og nødvendig at sterke krefter i norsk fagbevegelse slåss mot EUs nye tjenestedirektiv. Det er ikke det første, men det åttende i rekken av forsøk på å få fart på fri flyt av tjenester i EUs indre marked. Motstanderne har valgt å kreve bruk av reservasjonsretten eller veto, for å stenge EUs tjenestedirektiv ute fra den norske virkeligheten. Vi vet av erfaring at muligheten til bruk av reservasjonsretten/veto ikke vil bli benyttet, sjøl om den ligger i avtalen og ble sterk markedsført av regjeringen før godkjennelsen av EØS-avtalen. Norske regjeringer vil ikke legge seg ut med EU, godkjenner alt som kommer og tilpasser seg EU langt ut over det som kreves gjennom EØS-avtalen og de andre avtalene Norge har med EU.

Det er flere grupperinger av fagorganiserte og politiske oppegående folk som har tatt initiativet til aksjoner for sine kampsaker, mot tjenestedirektivet, mot postdirektivet, mot helsedirektivet og mot kollektivtransporten på anbud. Alle disse aksjonene er rettet mot EU, markedsliberalismen og den politiske høyresiden. Det er bra tiltak alt sammen. Ennå bedre hadde det vært om disse aksjonene hadde gått sammen mot felles mål, - oppsigelse av EØS-avtalen. Det samme gjelder kravene fra fagforbundene som ser spesielt på sine områder, som et anstendig kraftregime for industrien. Hva om vi gikk sammen i en felles aksjon mot EØS-avtalen som er problemet for alle disse faglige organisasjonene? Enighet gir styrke.

Det har gått noen år siden Blaalidutvalget åpnet opp for fri flyt av bemannings-selskaper, med full støtte fra LO og Arbeiderpartiet. I dag har vi mer enn 1.800 slike selskaper som skaper store problemer med sosialdumping og manglende registrering i Arbeidstilsynet. Noen er norske, mange er utenlandske, som må likestilles på grunn av EUs konkurranseregler. Et nytt og skjerpende vikardirektiv er på gang. Her blir det fastslått at hvis en tariffavtale er i strid med direktivet, er tariffavtalen ugyldig. Mens det meste av fokus har vært satt på tjenestedirektivet, må tiden være overmoden for å ta en kamp mot bemanningsselskapene og deres sosiale dumping.

Sjøl om norske myndigheter ikke har tatt i bruk reservasjonsretten, er det lett å se at en slik strategi ikke vil føre fram. Ofte har EU-kommisjonen trekt tilbake forslag når de har møtt motstand i parlamentet, fra organisasjoner, lobbyister eller fra folket i valg.

Det varer ikke lenge, snart er forslaget tilbake på dagsorden, ofte med ubetydelige endringer, ny tittel eller ved oppsplitting i flere direktiver. Det er derfor god grunn til å fastslå at reservasjon, veto, garantier fra egen regjering eller fra EU, ikke har noen mening, men i beste fall blir en utsettelse av direktivets gjennomføring

Reservasjonsretten/veto i EØS-avtalen var en bløff for å føre folk bak lyset når avtalen ble behandlet i 1992-93. Bruk av veto eller reservasjonsretten viser seg å være en løgn fra Gro Harlem Brundtlands side. Ingen regjering har tatt den i bruk på tross av sterke folkelig krav ved flere anledninger. Regjeringer av ulik politisk farge tror at bruk av reservasjonsretten vil straffe seg, - imperiet vil slå tilbake. Vi kan glemme bruk av veto/reservasjonsrett. Vi vet at EU/EØS er et dynamisk prosjekt som konsekvent kjører mot gjennomføring av fri konkurranse og de fire frihetene for varer, kapital, tjenester og personer/arbeidskraft. Seks år før EØS-avtalen trådde i kraft, når Gro Harlem Brundtland var statsminister i 1988, sendt hun ut et rundskriv til alle departementene med påbud om harmonisering av norske lover og forskrifter med EFs regelverk. Det er uten sidestykke i fredstid at vi opplever slik forakt for folkeviljen og vårt demokrati.

EU har i en utredning sagt at i prinsippet skal alle virksomheter konkurranseutsettes og om nødvendig privatiseres. Tjenestedirektivet, helsedirektivet og en rekke andre direktiver er eksempler på at dette blir fulgt opp. På tross av at Norge ikke er med i EU, har vi ulike regjeringer som følger opp EUs politikk på alle plan. De som jobber i Posten og står på mot EUs postdirektiv er bare en del av dette politiske spillet. De må finne fram til allianser med andre fagorganiserte i statlige og kommunale virksomheter i kampen mot markedsstyring, konkurranseutsetting og privatisering.
 

LO-Kongressen i 2001 vedtok enstemmig at vi skulle få en ny altomfattende Lov for arbeidslivet. Den skulle skape bedre arbeidsmiljø og arbeidsvilkår for alle grupper av arbeidstakere og være forbilde for andre land. Det kom en offentlig utredning og tusenvis av forslag til endringer fra de fagorganiserte. Det viste seg at det ikke var mulig å gjennomføre en slik lovreform på grunn av daværende 65 EU-direktiver som var i strid med kravene i høringsrunden. Lovforslaget ble lagt i en skuff og forsøkt glemt. EUs markedsliberalisme vant over kravene til Lov om arbeidslivet. Vi kjenner resultatene med blant annet økt sosial dumping i norsk arbeidsliv. Det er aktuelt at LO-kongressen 2009 henter fram planen om en Lov for arbeidslivet og gjennomfører arbeidet med å lage verdens beste lov for arbeidslivet.

Det kan oppnevnes et utvalg med representanter fra LO og andre arbeidslivs-organisasjoner, og noen positive eksperter på arbeidslivsforhold og faglige rettigheter.

Det er en forutsetning for å delta i utvalget at en ikke er EU-føderalist og tilhenger av markedsliberalismen. Det er ikke aktuelt å oppnevne folk i arbeidsgiverorganisasjoner eller advokater fra Aker Brygge, som konsekvent vil henvise til EU-direktiver og den markedsstyrte globaliseringen.  Noen vil si at et slikt utvalg ikke er representativt. Da kan vi henvise til LO-DNA-utvalget på 70-tallet, som ble ledet av Oddvar Nordli og kun besto av folk fra LO og Arbeiderpartiet. De la fram forslag til en ny Lov  om arbeidervern og arbeidsmiljø, som etter behandling i Stortinget, trådde i kraft 1. juli 1977. Den var verdens beste arbeidsmiljølov og kom i de dager hvor vi hadde reelt folkestyre i Norge.  

En slik lov for arbeidslivet må baseres på de globale reglene fra ILO og avvise de markedsliberalistiske direktivene fra EU. Fullt ut må et slikt nytt lovverk legge vekt på kravene fra de fagorganiserte i LO og andre faglige organisasjoner. Det betyr at direktivene for utstasjonering, tjenester, arbeidstid, bemanningsselskaper og alle andre som berører faglige rettigheter eller forhold i arbeidslivet blir avvist i norsk lovverk. Det betyr at vi må ta et oppgjør med EØS-avtalen og andre bindinger til EU og markedsliberalismen.  

Når våre valgte representanter til LO-kongressen kommer sammen i Folkets Hus 11. mai, må det settes fokus på EØS-avtalen og de store skadevirkningene den har påført fagbevegelsen og våre krav til faglige rettigheter og velferd. Vi trenger ingen offentlige utredninger for å synliggjøre disse negative forholdene. Seksten års erfaring med EU-direktiver og tilpasning, gir oss det nødvendige grunnlag for å være sikre på at det eneste rett er å frigjøre seg fra EU ved å si opp EØS-avtalen. Vi trenger handling snarest mulig, men det vil bli en positiv overraskelse hvis et slikt forslag blir reist på kongressen. Hvis det skulle bli vedtatt er det en historisk avgjørelse som vil åpne øyene på det store flertall som i dag sier de er mot norsk medlemskap i EU., men ikke har tatt EØS-avtalens skadevirkninger inn over seg.

Det er bare en vei å gå for de som vil fjerne årsakene til sosialdumping og gjøre Norge til et foregangsland når det gjelder faglige rettigheter. Regjering må si opp EØS-avtalen og kreve at den erstattes med en handelsavtale. Deretter kan vi begynne gjenoppbyggingen av folkestyret, faglige rettigheter, en sterk offentlig sektor, inkludert et postmonopol til det beste for oss alle. Det vil skape en ny giv i faglige organisasjoner og flere vil ordne sitt faglig medlemskap, fordi de ser at det nytter. De folkevalgte på alle nivå må sette seg ned å skape en ny politisk virkelighet hvor de sjøl i stor grad skal ta beslutninger gjennom flertallsavgjørelser, ikke etter EU-direktiver.

Er det noen på LO-kongressen som ser disse utfordringene og legger fram forslag om at EØS-avtalen må sies opp snarest mulig og erstattes av en handelsavtale. Den eller de som tar den utfordringen vil bli husket med stor takk av framtidens fagorganiserte og alle andre som tror på folkestyre og velferdssamfunnet.